Sci da fondo

Hvem skulle for ti år siden tro at jeg skulle våkne med sommerfugler i magen og hjertebank klokka sju en søndag morgen, overlykkelig fordi jeg skulle ut og gå på langrenn (sci da fondo)? Ikke jeg, i alle fall. Heller ikke mamma og pappa, tror jeg,

Men det var akkurat det som skjedde i dag. Og for en dag!

Jeg tok altså bussen til Pragelato i Alpene (Val Chisone), som var arena for de nordiske grenene under OL i 2006. Det tok ca to timer, som jeg brukte på å høre på den fantastiske podcasten WNYC's Radiolab. Gråt en skvett av den, og så måtte jeg gå av bussen.

Uten at jeg skal komme med noen lange utbroderinger om det så var det ganske dårlig føre, kladdete og i det hele tatt. Men herregud så deilig det var å gå på ski!!! Jeg gikk i fire timer i snøfokk, og var rimelig alene etter å ha gått tre kilometer. Det merkes at langrenn ikke akkurat er nasjonalsporten her. Men det ser derimot truger ut til å være! Det var søte trugeløyper langs skiløypa, og masse folk som stavra rundt.

Trugeløype til venstre

Jeg hadde med Kvikk Lunsj

Det gikk faktisk et lite snøskred bak kvikklunsjen i det jeg tok bildet, men det ser man ikke. Jeg ble litt bekymra siden jeg ikke hadde sett en levende sjel på fem kilometer, men det gikk altså bra. Det var for øvrig den mest langbårne kvikk lunsjen jeg har spist siden Mari hadde med Kvikk Lunsj til oss på Påskeøya. Gode minner :-)

Så glad og rød var jeg i snøføyka.

Og så skøytet jeg hele veien tilbake, og mens jeg ventet på bussen drakk jeg vin til 1,5€ og leste Simen Ekerns bok om Berlusconi (anbefales til alle!) på en veldig jovial café. Ostepop fikk jeg også.

Mens jeg så stod og frøys ihjel på busstoppet kom en mann i 60-åra som var skiinstruktør i Sestriere (20 minutter unna Pragelato) kjørende og sa at jeg kunne sitte på til Torino om jeg ville. Og det ville jeg jo, godtroende som jeg alltid er (med rette!). Først snakket vi masse om ski. Etter hvert kom vi inn på buddhisme og psykoanalyse, og da jeg spurte ham om italienske aviser fortalte han at han leste sju stykker hver dag, fra ekstrem venstre til høyre, og ikke kunne legge seg til å sove før han hadde lest alle sammen. Og han sa stadig "Ja, det er en kjær venn av meg!" da vi snakket om både redaktører og lederen i Italias største arbeiderforening.

Dagens lærdom (for de som ikke allerede vet det): Si alltid ja takk til fremmede menn som spør om du vil sitte på.