Uten ord

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, annet enn at jeg ikke gjør annet enn å tenke på alle som er berørte på en eller annen måte. Vi tente lys i Domkirken i dag, og midt oppe i det uendelig tragiske er det så nydelig å se hvor gode alle er mot hverandre. Og at Norge kan overleve en sånn krise.

Selv om det er litt slitsomt med alt som allerede skal synes og menes og analyseres, før vi i det hele tatt har greid å ta innover oss hva som har skjedd, er denne artikkelen i Huffington Post veldig fin for å forstå hvordan Norge nå reagerer, og hvilke fantastiske styrker vi har som nasjon. Og det gjør meg stolt av å være norsk.

Anders Heger: "Forbryteren er tatt. Han har forulempet alt vi setter høyt her i landet. Han fortjener en behandling han vil hate: En forsvarer, en rettssak, en human dom. Slik møter vi koaskreftene som det vi er: Et sivilisert samfunn. Slik vinner vi."

Og det fineste av alt, som ble sagt av en AUF-er og viderebrakt hele verden gjennom Stine Renate Håheim: "Om én mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."

Nå må vi alle vise kjærlighet.