I skrivende stund kjører jeg TGV gjennom nordøst-Frankrikes endeløse åkre i grønt og rapsgult, ispedt vindmøller og Hans og Grete-hus, på vei til en by jeg ikke har vært i på seks år.
Jeg skal på fest for vertssøstra mi Diana og hennes Anthony fordi de er pacsés: har inngått partnerskap. Diana, lillesøster Élora og mamma Bernadette er familien jeg kom til nervøs og stotrende da jeg var 15 år og tynn som en strek, og bodde hos hver helg i et år. Det var de som fôret meg med så mye hjemmelagd pommes frites at jeg hadde kulerunde kinn og åtte kilo i pluss da jeg tåreoppløst dro hjem et år senere, de som tålmodig leide meg gjennom den franske språkjungelen og som trøstet meg når jeg hulkgråt i familieselskapet første helgen fordi jeg hadde hjemlengsel. Og det var de som klemte meg hardt da jeg gråt enda mer fordi jeg hadde sagt au revoir til klassen min og skulle tilbake til Norge i juni.
Diana møtte Anthony etter at jeg hadde bodd i Fontenay i to uker, og jeg husker enda søndagen hun kom oppspilt inn på rommet mitt og fortalte at hun hadde møtt un garçon på en fest kvelden før, og de neste ukene med meldinger og tvil og forelskelse. Og de påfølgende månedene med nyforelskede Diana og Anthony, han var 18 år og hadde egen bil og tok gladelig med Diana og meg på rånetur med fransk trancemusikk.
Jeg er ganske så spent, på hvordan alt er, om vi har forandret oss, hvilke minner som kommer tilbake og ikke minst om jeg greier å kommunisere med den rustne og italieniserte fransken min.
Heldigvis har jeg vært i Paris og varmet opp i noen dager. Nå har jeg endelig klart å legge fra meg ”Si” til fordel for ”Oui” og erstattet ”Grazie” med ”Merci”, og det er da noe. Men det er til å grine av at folk svarer meg på engelsk når jeg snakker til dem på et språk jeg en gang tenkte, drømte, studerte og snakket på dagen lang. Jeg forstår alt, og min egen språkproduksjon ligger liksom i et rom bak der et sted, jeg må bare sprengtenke for hver setning, og sveive hardt og lenge på en sveiv i hjernen for å dra fram det franske i stedet for det italienske ordet. Skulle gjerne sett et slags bilde av hjernen min og hvordan det egentlig ser ut i språksenteret der oppe. Ligger språkene parallelt ved siden av hverandre? Jeg ser for meg at de ligger i hver sin lille boks, men fordi fransk og italiensk er så likt for meg, ligger de boksene så tett inntil hverandre at innholdet blander seg inn i hverandre når én det er lenge siden har vært åpnet skal tas i bruk. Så blir resultatet ei komisk tilfeldig sammensatt språksuppe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar