En italiener i Norge om Italia

Jeg kom over dette leserinnlegget som sto i Morgenbladet for en stund siden (7. januar), som kan være interessant for alle nordmenn (meg inkludert) som spør seg hvorfor italienerne stadig gir Berlusconi ny tillit. Og for å minnes om at Italia er mer enn parmesan og vin og livsnyting.

Italia fra innsiden

At nordmenn er feilinformert når det gjelder italiensk historie og politikk merker jeg hver dagag. Jeg svarer stadig på halvt lattermilde, halvt sjokkerte spørsmål om hvordan italienerne har kunnet velge en mann som Berlusconi, og hvordan det kan ha seg at han ikke blir kastet. Jeg kan ikke forklare hvorfor mitt folk gjentatte ganger har bekreftet sin tillit til Berlusconi, personlig har jeg aldri stemt på ham. Men så lenge norske medier fortsetter å male et bilde av Italias statsminister som en blanding av en klovn og en Casanova med en kompakt folkemasse bak seg som støtter ham mens de koser seg med mat og vin, vil norske lesere fortsette å stille dette spørsmålet.

Det siste eksempelet på denne feilinformasjonen om Italia kunne leses i Aftenposten søndag 19. desember under tittelen «En forunderlig tid» av Jan E. Hansen.

Studenter og ansatte ved universitetene i Italia har demonstrert fredelig i månedsvis mot reformen som enda en gang vil kutte midlene til kulturliv, forskning og offentlige skoler. Da den omdiskuterte regjeringen vår fikk fornyet tillit fra parlamentet 14. desember, eskalerte demonstrasjonene til sammenstøt i gatene i Roma. Det er kjent at det var infiltratører, ikke studentene selv, som sto bak opptøyene. Likevel mener Hansen demonstrantene burde holdt seg hjemme og tent adventslys med familiene sine i stedet for å protestere, bråke og ødelegge den vakre hovedstaden. Som om byen først og fremst var et reisemål for sofistikerte turister, ikke hjembyen og hverdagen til nesten tre millioner mennesker. De uholdbare forholdene ved italienske universiteter nevnes ikke med ett ord.

Berlusconi er bare den siste versjonen av den sentraliserte, autoritære og korrupte maktformen som nesten uavbrutt har dominert Italia siden landet ble grunnlagt. En makt som ikke nøler med å ta i bruk krig, mafia og vold for å forsvare sine privilegier.

I løpet av de siste seksti årene har landet mitt opplevd ni store bombeattentat med dødelige utfall og tusenvis av mindre attentat. Til sammen har mer enn 160 personer dødd. Bak de fleste av disse attentatene står nyfascistiske grupper sammen med italiensk og utenlandske sikkerhetstjenester. På syttitallet levde vi med en daglig geriljakamp mellom høyre- og venstresiden, en situasjon som førte til over seks hundre dødsfall. I 1978 ble statsminister Aldo Moro bortført og drept av en gruppe rødebrigadister. Dette er bare noen tall for å minne om at kompleksiteten og alvoret i italiensk politikk fortjener å møtes som mer enn orientalistisk folklore.

Italienere er ikke garantert den sosiale sikkerheten nordmenn er vant til å kunne ta for gitt. Den enorme avstanden mellom enkeltindividet og makten er nesten umulig å forestille seg sett fra Norge. Men det finnes bevissthet rundt disse problemene i Italia. Denne bevisstheten har vært der hele tiden og er en del av italiensk virkelighet.

Banaliseringer og forenklinger bidrar til å isolere Italia politisk og kulturelt. Situasjonen i landet mitt er verdt et grundigere blikk. I en ikke altfor fjern fremtid vil et verdisyn i slekt med det Berlusconi står for også kunne dukke opp her i Norge. Hvis noe slikt skulle skje, vil en verdensanskuelse som har plassert Norge på en øy av sunn fornuft mens andre svømmer i et hav av eksotisk naivisme, virke ganske pinlig.

Av Marco Vaglieri, italiener i Norge

Aldo Moro, statsminister i Italia fra 1963-68 og 74-76,.

Foto: wikipedia.it