Café Lumière

Café Lumière er en av mine yndlingscafeer i Torino. De har et enormt teoutvalg, håndlagd sjokolade og deilige pastaer og risottoer til lunsj. I dag var jeg der med Hedvig. Vi drakk bringebærte og grønn te med jasmin og spiste Sacherkake og Pastiera, en himmelsk napolitansk påskekake lagd med sitron, ricotta og hele korn.

La Pastiera

Torta Sacher

Hedvigs fine kjede

I militari tar seg ei kaffepause

Lasciati andare – "Let yourself go"

Hvor: Corso Vittorio Emanuele II, 35, Torino
(300 meter til høyre etter at man går ut hovedinngangen på togstasjonen Porta Nuova)

En italiener i Norge om Italia

Jeg kom over dette leserinnlegget som sto i Morgenbladet for en stund siden (7. januar), som kan være interessant for alle nordmenn (meg inkludert) som spør seg hvorfor italienerne stadig gir Berlusconi ny tillit. Og for å minnes om at Italia er mer enn parmesan og vin og livsnyting.

Italia fra innsiden

At nordmenn er feilinformert når det gjelder italiensk historie og politikk merker jeg hver dagag. Jeg svarer stadig på halvt lattermilde, halvt sjokkerte spørsmål om hvordan italienerne har kunnet velge en mann som Berlusconi, og hvordan det kan ha seg at han ikke blir kastet. Jeg kan ikke forklare hvorfor mitt folk gjentatte ganger har bekreftet sin tillit til Berlusconi, personlig har jeg aldri stemt på ham. Men så lenge norske medier fortsetter å male et bilde av Italias statsminister som en blanding av en klovn og en Casanova med en kompakt folkemasse bak seg som støtter ham mens de koser seg med mat og vin, vil norske lesere fortsette å stille dette spørsmålet.

Det siste eksempelet på denne feilinformasjonen om Italia kunne leses i Aftenposten søndag 19. desember under tittelen «En forunderlig tid» av Jan E. Hansen.

Studenter og ansatte ved universitetene i Italia har demonstrert fredelig i månedsvis mot reformen som enda en gang vil kutte midlene til kulturliv, forskning og offentlige skoler. Da den omdiskuterte regjeringen vår fikk fornyet tillit fra parlamentet 14. desember, eskalerte demonstrasjonene til sammenstøt i gatene i Roma. Det er kjent at det var infiltratører, ikke studentene selv, som sto bak opptøyene. Likevel mener Hansen demonstrantene burde holdt seg hjemme og tent adventslys med familiene sine i stedet for å protestere, bråke og ødelegge den vakre hovedstaden. Som om byen først og fremst var et reisemål for sofistikerte turister, ikke hjembyen og hverdagen til nesten tre millioner mennesker. De uholdbare forholdene ved italienske universiteter nevnes ikke med ett ord.

Berlusconi er bare den siste versjonen av den sentraliserte, autoritære og korrupte maktformen som nesten uavbrutt har dominert Italia siden landet ble grunnlagt. En makt som ikke nøler med å ta i bruk krig, mafia og vold for å forsvare sine privilegier.

I løpet av de siste seksti årene har landet mitt opplevd ni store bombeattentat med dødelige utfall og tusenvis av mindre attentat. Til sammen har mer enn 160 personer dødd. Bak de fleste av disse attentatene står nyfascistiske grupper sammen med italiensk og utenlandske sikkerhetstjenester. På syttitallet levde vi med en daglig geriljakamp mellom høyre- og venstresiden, en situasjon som førte til over seks hundre dødsfall. I 1978 ble statsminister Aldo Moro bortført og drept av en gruppe rødebrigadister. Dette er bare noen tall for å minne om at kompleksiteten og alvoret i italiensk politikk fortjener å møtes som mer enn orientalistisk folklore.

Italienere er ikke garantert den sosiale sikkerheten nordmenn er vant til å kunne ta for gitt. Den enorme avstanden mellom enkeltindividet og makten er nesten umulig å forestille seg sett fra Norge. Men det finnes bevissthet rundt disse problemene i Italia. Denne bevisstheten har vært der hele tiden og er en del av italiensk virkelighet.

Banaliseringer og forenklinger bidrar til å isolere Italia politisk og kulturelt. Situasjonen i landet mitt er verdt et grundigere blikk. I en ikke altfor fjern fremtid vil et verdisyn i slekt med det Berlusconi står for også kunne dukke opp her i Norge. Hvis noe slikt skulle skje, vil en verdensanskuelse som har plassert Norge på en øy av sunn fornuft mens andre svømmer i et hav av eksotisk naivisme, virke ganske pinlig.

Av Marco Vaglieri, italiener i Norge

Aldo Moro, statsminister i Italia fra 1963-68 og 74-76,.

Foto: wikipedia.it

Fint!

Fra advice for all my children.

Kjærlighetsfest!

Lørdag var det altså fest for ”søster” Diana og Anthonys parterskapsinngåelse, PACS. Lillesøster Élora (som var 10-11 år da jeg bodde i Fontenay, men som nå var blitt en kvinne på 18 år og til og med fått lappen!) hadde arrangert leker, sanger og bildeframvising.

Vi bruke fredag og lørdag til å gjøre i stand festsalen og lage mat.

Élora

Diana

Anthony & Diana

Vi satt til bords i fem timer og spiste blant annet foie gras, samosa, paëlla, ost og fruktterter. Så danset paret til Aïcha, en fantastisk sang som gir meg assosiasjoner til min innvielse i fransk i 8. klasse fordi den var i læreboka vår. Så kastet resten av de 120 gjestene seg ut på dansegulvet, og klokka to var dansegulvet fortsatt fullt av barn og babyer i armene på fedrene. Ikke noe leggetid for barna når det er fest i dette landet!

Kusinene 

En av lekene Élora hadde lagd var at vi gjestene stille spørsmål til paret, av typen "Hvem er det som støvsuger oftest?" "Hvem er mest glad i å kline?", og de skulle vende skiltet sitt på "meg" eller "han/hun" ettersom hva de syntes selv. De var oftest uenige....:)

All lykke til Anthony og Diana, et fantastisk par jeg er overbevist om at vil holde sammen i mange, mange år.

Vintage i Fontenay

Etter å ha vært i ørten vintagebutikker i løpet av mine to friske dager i Paris annonserte Diana da jeg ankom Fontenay at vi snart skulle på min yndlingsaktivitet: bruktmarked! Så etter litt festforberedelser bar det av sted til Emaüs, et bruktmarked i Fontenay. Snakk om valuta for pengene i forhold til i Paris! 

Jeg kjøpte:

En ganske harry solhatt fordi jeg alltid får vondt i hodet i sola

Rutete bag jeg skal bruke som gymbag (tre euro!)

Brun skinnveske av typen jeg har åtte hundre prikk like av fra før av men som jeg alltid må kjøpe flere av likevel jeg liker dem så godt (to euro!)

Marineblå ulljakke med gullknapper (én euro!!)

Og best av alt: seks espressokopper med skåler, i tynt porselen med ulike veteranbilmønstre (to euro!). 

Søstrene: meg, Élora og Diana

Rådhuset i Fontenay-le-Comte

Je t’aime, Paris. Noen helt tilfeldige tips

Paris. Kanskje mitt yndlingssted over alt på jord. Jeg rakk tre dager her før jeg dro til Fontenay.

Første dag var jeg hostete og skralten men spiste en herlig og som alltid livsfilosoferende indisk middag med finfine Ingeborg som bor i en på grensen til klisjénydelig loftsleilighet i Marais og lever et misunnelsesverdig parisisik kunstnerliv. Dag to våknet jeg med sammenklistrete øyne, nese, hals og en gammelmannshoste fra langt nede i lungene, og kunne ikke lenger fortrenge at jeg var syk.  En trivelig lege ved Monmartre konstaterte at det dreide seg om bronchite, og jeg kunne endelig begynne å tilføre kroppen litt kjært etterlengtet antibiotika, som er latterlig billig i dette landet. Så de to dagene jeg hadde igjen trålet jeg vintagebutikker, hang med Ingeborg og søsteren Sophie, spiste crêpes og fikk med meg noen museer.

De siste gangene jeg har bodd i Paris har jeg bodd på Woodstock Hostel. Det er helt greit om du som meg foretrekker å bruke penger på mat, vin og fine vintagekjoler, og ligger i kort avstand til metro Anvers og dermed Sacre Coeur. Jeg bor på 6-mannsrom og da er det veldig billig (funker best om du ikke har bronkitt. Eller kanskje det er nettopp da det funker bra, siste natta på hostellet var jeg nesten alene på rommet fordi alle hadde bedt om å bytte rom etter å ha blitt holdt oppe av hosten min natta før….)

Fine museer:

Centre di Pompidou

Samtidskunst. Faste utstillinger med bl.a. Picasso, samt nye utstillinger. Kanskje mitt absolutte yndlingsmusuem, jeg elsker å gå her. Denne gangen hadde de fått inn en ny utstilling fra 60-tallet, med Andy Warhol ++.

Jeg likte spesielt en videoinstallasjon hvor en kunstner har filmet en gjeng med britisk skoleungdom på kanskje 11 år mens de snakker om et kunstverk (som liksom befinner seg der kameraet er). De forteller og forteller om hva de ser, hvilke følelser de ser, hvilke følelser damen de ser har, hva de tror har skjedd henne. Jeg ble veldig nysgjerrig på hva de så på, men det får vi aldri se. De er utrolig flinke til å beskrive og danne bilder og følelser. På veien ut sto det at det er et Picasso-bilde de får se.

Også en fin ny utstilling, My Way, av den franske kunstneren Jean-Michel Othoniel. Han har lagd masse ting med glasskuler i ulike former. Blant annet denne The Boat of Tears.

Musee di Dalì, i Montmartre

En annen av mine favoritter er Dalì med sine surrealistiske Alice i eventyrland-illustrasjoner, klokkene som smelter som Camenbert fordi tida er flytende, Tristian og Isolde og rød munn-sofaen. Det var første gang jeg var her. Gøy! Og litt feber hjalp bare på for å forstå Dalìs absurde verk.

God mat:

Elsker dere som meg vietnamesisk mat og er i Paris, anbefaler jeg varmt vesle Le DanBau i Montmartre.  Veldig hyggelig stemning, supergod mat og stappfullt av folk da jeg var der. Så det kan sikkert være lurt å bestille bord. 18, rue des Trois-Frères, 01-42-62-45-59. Uansett er det masse koselige spisesteder i dette området (metro Anvers), på vei opp til Sacre Coeur.

Paris’ beste falaffel får du visstnok på L’As du Fallafel i det jødiske kvarteret i Marais (for øvrig et veldig koselig strøk), men her var det stengt da jeg var her. Jeg gikk heller på Chez Marianne, og det skuffet ikke. Laaang kø, men vel verdt det da falaffelen med rød og hvit kål, grillet aubergine, hummus og fallafel kom.

Ingeborg tok med meg og Sophie og spise Paris’ beste is på Berthillon, 31, rue St. Louis en l'ïle. Og Gud bedre for en is! Vi spiste blåbær (KNALLblå, man ble blå på tennene akkurat som når man spiser blåbær), pasjonsfrukt (fantastico!), bringebær og mango, og alle var stappfulle av frukt og ekte smak. Den ligger på øya Saint-Louis mellom Notre Dame og Seinen, så det passer fint å ta den på plassen nede ved elva og nyte den der.

Har dere noen Paris-tips?