AlpiAlpi

Nå har jeg vært i Torino i ti dager, og tilværelsen begynner å ta form! Høstens aktiviteter er:
- Språkkurs
- Kajakkpadling på Po-elva så ofte jeg orker
- Jobb på senter for handikappede ungdom og voksne
- Alpeturer!

Sverre og jeg innledet alpesesongen i går. Etter tre timers togtur var vi framme i Aosta, helt på grensen til Sveits og Frankrike. Det er interessant å observere forskjeller i hvordan folk takler en togforsinkelse: Etter en halvtime stoppet toget, som egentlig skulle bruke to timer til Aosta. Vi får ingen info om hva som skjer. Men ingen reagerer, alle fortsetter derimot å lese avisen sin og prate i telefonen (italienere er VELDIG glade i å snakke i telefonen. Og sier "PRONTO!" når de tar telefonen og "Ciaociaociaociaociaociao" når de legger på, og jeg syns fortsatt det høres veldig morsomt ut). Etter en god stund får vi beskjed om at det er noe teknisk feil med toget. Vi blir stående i en time til, men ingen viser antydning til irritasjon, alle bare sitter og prater og sier i telefonen "ja, vi er visst en time forsinka." Med unntak av én mann i setet foran meg, som sukker og akker seg og blir helt rød i ansiktet og sier "HORRIBILE!" og prøver å få øyekontakt med meg så vi kan himle med øynene sammen. Jeg kommenterer til Sverre at det tydeligvis er én annen i kupeen som også syns det er frustrerende at toget står stille. Og så skjønner jeg at mannen er turist. Selvfølgelig.

For man kan som Sverre syns at det er utrolig "mekete" at alt tar så lang tid her, at butikkøen altid tar tre ganger så lang tid som den hadde trengt, fordi folkene bak disken prater og styrer og diller med et eller annet man aldri helt skjønner hva er, så alt tar masse tid. Men er det så farlig, egentlig? Det er litt med kulturskifter som det er når man er forelska; i starten er alle "ekstreme" egenskaper sjarmerende og skjønne, med tida går de samme egenskapene over til å bli dødsirriterende. Men jeg er i høyeste grad fortsatt på nyforelskastadiet i Italia, og syns det er overveldende fint at kassadama gidder å slå av en prat med meg og dille med glassene jeg kjøper så hun forsikrer seg om at alle er hele og fine.

Men tilbake til Alpene: på grunn av forsinkelser og en litt dårlig turplanlegger (meg) ble ikke turen så lang, men vi tok bussen fra Aosta til Cogne, hvor Parco Nazionale del Gran Paradiso begynner, og gikk noen timer her. Jeg har aldri vært i Alpene før, men forbinder dem med enten sommer eller vinter. Det var derfor veldig fint å være der om høsten, ikke veldig ulikt fjellet i Norge!

Glad gutt i Aosta

Panorama fra bussen

Mitt drømmehjem

Stort bedre får man det ikke som ku.

Vi forlater Cogne

Et fint dikt av Giovanni Pascoli ("La Piccozza" - Fjellklatrerhakken)

Jeg innser at jeg som vanlig har glemt matpakka

Sverre er glad vi er framme.

Mekka for sankbernhardselskere!