Rosenes by

Disse to bildene er tatt like etter at bomba eksploderte i Regjeringskvartalet, da vi hadde kommet oss ut fra kontoret i Grubbegata. Ingen hadde helt skjønt alvoret ennå.

Bygget overfor oss i Grubbegata fikk knust alle vinduer

Det har gått opp for meg at vi faktisk var ekstremt nærme…Regjeringskvartalet ligger kanskje 150 meter fra Dagsavisens lokaler. Utsikt fra kontoret i dag – opprydningsarbeidet er i full gang og den smadra bilen som sto i gata nedenfor er tatt bort.

Kontoret er innenfor de for øyeblikket tildekte vinduene til høyre. 

Alle vinduene på fasaden vendt mot Regjeringskvartalet knuste. Heldigvis gikk det bra med alle i bygget vårt, og vi dro hjem i leiligheten til Arne Strand og lagde en ny avis på fire-fem timer, med bærbare PC'er fra venner i nærheten. En utrolig spesiell dag, som dere kan lese litt mer om her. Jeg har jobbet hele tida siden det skjedde, så jeg har fortsatt egentlig hatt tid til å skjønne hva som har skjedd. Gruer meg til helga når jeg får fri og ting begynner å synke inn.

Uten ord

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, annet enn at jeg ikke gjør annet enn å tenke på alle som er berørte på en eller annen måte. Vi tente lys i Domkirken i dag, og midt oppe i det uendelig tragiske er det så nydelig å se hvor gode alle er mot hverandre. Og at Norge kan overleve en sånn krise.

Selv om det er litt slitsomt med alt som allerede skal synes og menes og analyseres, før vi i det hele tatt har greid å ta innover oss hva som har skjedd, er denne artikkelen i Huffington Post veldig fin for å forstå hvordan Norge nå reagerer, og hvilke fantastiske styrker vi har som nasjon. Og det gjør meg stolt av å være norsk.

Anders Heger: "Forbryteren er tatt. Han har forulempet alt vi setter høyt her i landet. Han fortjener en behandling han vil hate: En forsvarer, en rettssak, en human dom. Slik møter vi koaskreftene som det vi er: Et sivilisert samfunn. Slik vinner vi."

Og det fineste av alt, som ble sagt av en AUF-er og viderebrakt hele verden gjennom Stine Renate Håheim: "Om én mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."

Nå må vi alle vise kjærlighet.

Grønn energi

Kombinasjonen 11,5-timersvakter på jobb og konstant halskløe har blitt fødselen for en ny yndlingsdrikk denne sommeren: mynte- og ingefærete.

Som er det det høres ut som: skrelt ingefær i skiver og mynteblader (du får kjøpt svære bunter i innvandrerbutikker, for eksempel) i kokende vann. Etter smak kan man evt blande i honning og sitronsaft eller lime. Den kan med hell settes i kjøleskapet og nytes kald også.

Gjør underverker for halsen og gir mye bedre og mer varig energi enn kaffe etter litt for mange timer på jobb. (Men jeg tror kollegene mine stusser litt over koppen med grønne kvaster stikkende opp av som jeg sitter og tyller i meg av dagen lang).

God morgen

Jeg tror jeg hadde vært et lykkeligere menneske dersom jeg hver dag våknet opp til samme morgenhilsen som jeg våknet opp til i går.

Fortellerkunst

Jeg har ei venninne som er så flink til å fortelle hisorier at når jeg entrer leiligheten og hører latteren hennes (lett gjenkjennelig) fra kjøkkenet, slipper jeg alle planer jeg måtte ha fore om siesta, studering eller trening, og setter meg heller ned for å høre på henne.

Gabriella forteller historien om Mintu

Nå er Gabriella  i New Jersey og jeg i Oslo. Sånn jeg ser det er kunsten å fortelle en god historie en av de beste gaver du kan være forsynt med. Det kan sikkert læres også, men noen er gudegitte talenter i å oppdage hva som er en potensiell historie og dyrke den fram. Sånn som Gabriella.

I mangel på henne fyller jeg iPoden med podkaster med historier, som jeg hører på mens jeg går tur, vasker, rydder, lager mat og tar trikken.

Mine favoritter:

1. Radiodokumentaren
selvfølgelig.

En masse fantastiske historer. Jeg liker
Tonjes versjon – om å bli ufrivillig romanfigur. Eks-kona til Karl Ove Knausgård forteller og plutselig leser jeg Min Kamp med litt andre øyne.

Min bit av himmelen: Sheida Jahanbin på 26 år kom til Norge fra Iran i fjor og forteller om å gå fra tortur i Teheran til D-vitaminmangel i Norge.

Pappa i babycallen: Om en kvinne som har valgt å selv ta vare på sin demente far i stedet for å sende ham på aldershjem. For alle som tar velfersstaten som en selvfølge.

Hele meg i løvens hule: Espen er sersjant, men medsoldatene hans vet ikke at han ble født jente.

Epilog for Herr Bodin: Journalisten prøver å forstå han som en gang var stefaren hennes, som var psykopat, ved å vende tilbake til folk som kjente ham etc.

Kvinner som slår menn: Denne er utrolig ubehagelig å høre på, men jeg føler jeg forstår henne (hun som slår kjæresten sin) litt mer etter hvert.

Fremmedlegionær i krig og kjærlighet: Han det handler om var i Vietnam-krigen og har noen helt utrolige historier om hva han opplevde. Trist!

Oppdratt til svik: En av mine absolutte favoritter, jeg skjønner nesten ikke at vi kan få være flue på veggen under samtalene som foregår her. Dokumentaren handler om STASIs avlytting under DDR. Hovedpersonen fant ut lenge etterpå at hun var blitt avlyttet av folk som sto henne veldig, veldig nær. Og prøver å forstå hvorfor.

Ikke her i vår lille by: Om en pedofil i en liten svensk by. Fra begge sider.

So long Marianne: Intervju med Leonard Cohens Marianne. Dette var utgangspunktet for det som seinere ble en bok. Ahh, kanskje går det ikke så bra til slutt, men så fint om kjærlighet.

Hva nå, lille kvinne? Om å være jente i dag.

En surrebukk på stjernehimmelen: en klassiker fra  1997 som har vunnet masse priser. Et portrett med Sten Erik Holstad som har Downs syndrom og elsker teater. Utrolig fin.

Mange fins også i iTunes.

2. StoryCorps
Denne tipset faktisk historiedronninga selv, Gabriella, meg om. Her kan folk få komme i studio og fortelle sin historie om hva det måtte være. Resultatet er en masse småhistorier på bare noen minutter om alt fra en gammel dame som mistet faren da hun var liten og forteller hva det gjorde med livet, til et par som forteller hvordan de møttes for mange år siden på en bensinstasjon. Eller foreldre og barn som snakker sammen om hvordan ting har blitt. Sterke hverdagshistorier som noen ganger nesten er for utrolige til å være sanne.

Fins i iTunes.

3. Stuff You Should Know
USAs "Verdt å Vite". Hvordan virker frykt? Tourettes? Rehab? McDonalds? Masseselvmord? Stuff you should know.

4. TED Talks
Foredrag om alt det skulle være og fantastisk inspirasjonskilde.

Videoer i iTunes.

5. This American Life
Folka bak forklarer ulike fenomener på en forbilledlig måte. Har ikke fått hørt så mye på denne, men likte veldig godt den om "The invention of money".

6. WNYC's Radiolab
Favoritten etter Radiodokumentaren! Jeg får alltid lyst til å jobbe med radio når jeg hører på denne, og har tilbrakt mange timer vasende rundt i Torinos gater og parker uten mål og mening fordi podcastene var så bra at jeg ikke ville gå hjem. Geniene bak er Jad Abumrad og Robert Krulwich, som jeg føler jeg kjenner etter hvert. De tar opp et tema, som for eksempel "Lost and found": Her går de så gjennom forskjellige historier om det å gå seg bort/bli lost på ulike vis, og snakker med eksperter om hvordan hjernene (og hjertene) våre hjelper oss hjem igjen. Masse fantastiske historier!!

I min favoritt "Oops" snakker de om flauser gjennom tidene, alt fra en britisk avis som ikke dobbeltsjekka autokorrekturen og gjennom en hel artikkel om bier omtalte dronningbien som "Queen Elizabeth" (autokorrekturen retta "The Queen" til "Queen Elizabeth") til de som i intensjonen å hjelpe en utrydningstruet fugl endte med å fyre opp en hel skog.

Fins i iTunes.

Da kan høsten bare komme for min del.

Blant multer og midtnattssol

For to uker siden var jeg på det som må være verdens vakreste festival. Trænafestivalen.

Vi kjørte fra Oslo, og etter å ha hilst på familie i Trondheim og hatt kubbturnering og nydt godt av den ekstreme gjestfriheten til familien til Mari i Skage, fant vi en plass å sove under åpen himmel på Horn i Nordland.

Vi spiste reker og drakk vin i sola og sang Til Ungdommen og Ja vi elsker. Godt det bare var måker og hav så langt øyet kunne se.

 Derfra tok vi en ferge og enda en ferge og kjørte litt innimellom, og til slutt tok vi ferga fra Sandnessjøen til Træna. Etter tre timer kunne vi skimte den eventyraktige øya (til høyre i det fjerne)

 Her kosa vi oss på campen og var på mange konserter jeg selvfølgelig ikke har tatt bilde av

Erlend Øye spilte her. Fint.

Vi klarte dessuten på halvfrekt vis å komme oss helst forrerst i kirka under Ólöf Arnalds-konserten.

V a k k e r t! Etter denne har jeg i tillegg til hennes sanger hatt helt dilla på Bob Dylan med She Belongs to me, som hun sang en nydelig coverversjon av.

Selve festivalområdet ligger på Husøy. På lørdag tok vi ferge ut til naboøya Sanna

Her kunne vi få kjøpt både muffins og skjel (5 kroner – da inkludert navnet vårt skrevet på!!!!)

Vi drakk Prosecco på stranda siden Mari hadde bursdag

Så gikk vi Kjærlighetsstien, den 700 meter lange turen som går gjennom en mørk gruve, bare opplyst av noen stearinlys her og der og en og annen kunstinstallasjon. Først drakk noen av oss Kjærlighetsserum (jeg med min kun halvkurerte bakteriefobi tok ikke sjansen. Kjærligheten får komme i andre rekke)

Da vi kom ut, etter 700 ganske pinefulle metre hvor jeg gikk og skvatt og skreik og hoppa til værs fordi jeg får så livlig fantasi i mørket, kom vi ut til  d e t t e

Her drakk vi enda litt mer Prosecco

Jeg var rusa på utsikt, Prosecco, sjøluft og vind i håret

Så gikk vi tilbake gjennom tunellen igjen og på konsert med Jenny Hval i Grotten. For en scene! Men dessverre regna det så mye at vi tok ferja tilbake før konserten var ferdig

Etter nachspiel på en knaus, med utsikt til sjø, øyer og fjell, kunne jeg legge meg med denne soveroms- (lavvo-) utsikten siste kveld

Jeg skal definitivt tilbake neste år. Bli med!

Hjemkomstblues

"Jeg tror at menneskene bare bor i dette landet fordi de kjenner noen her".

Den siste uka har jeg tenkt mye på noe en i familien min en gang sa om Norge.

Det er halvannen uke siden mitt tårevåte farvel ved Italia. Og det slår meg at hadde jeg ikke hatt venner og familie her, hva hadde det vært å komme tilbake til Norge for da? (Mens det er en hel uendelighet av ting å reise tilbake til Italia for, utover alle folk jeg er glad i der. Kanskje kommer en liste etter hvert, men jeg må roe ned savninga litt først for ikke å bli altfor sentimental)

Men om et lite øyeblikk roadtripper jeg hit sammen med noen av verdens fineste mennesker, så da skal vi nok se at norgeskjærleiken begynner å blomstre igjen.

Bilder lånt fra nordnorge.no

Foto: trena.net

Der spiller Dungen

Og Manu Chao

Og Ólöf Arnalds

Hipp hurra!